Frida ble syk våren 2010. Jeg vil her skrive litt om hvordan hun ble syk, hvordan vi opplevde henne og hva som skjedde. Under finner du Fridas side slik den stod mens hun var frisk - og slik vil jeg at det skal være. Hun var en fantastisk hund - sprell levende og alltid med et glimt i øyet ;-)

Frida, 05.11.2010

Våren 2010 klødde Frida mye rundt hodet, nakken og under haka. Hun hadde forandringer i huden som gjorde veterinæren overbevist om at det her dreide seg om allergi. Og grunnet hudforandringene trodde jeg også det. Hun begynte på allergifor, og fikk kun dette å spise i ca 3 måneder. Hun fikk også kortison for å dempe kløen. Poenget, slik jeg forstod det, var å nullstille kroppen hennes fra alt det hun har fått før, da allergi på hund veldig ofte kommer fra maten. Jeg badet henne også 2 ganger i uken med en spesialshampo - og huden hennes ble mye bedre. Hun hadde også kraftig soppinfeksjon under haken - og den fikk vi også kraftig redusert. Etter ca 10 uker på allergifor (husker ikke helt eksakt ukene) ble det tatt blodprøver for å se hva hun reagerte på. Og de ga bortimot ingen utslag. Det de testet mot var bl.a. husstøv. Det vi nå måtte gjøre var å fjerne kortison og "booste" henne med å gi henne all den maten hun fikk før på få dager. Dersom huden da ville blusse opp kraftig ville vi vite at det var maten, og deretter teste ut en og en matvare for å se hva hun ikke tålte. Da vi sluttet å gi henne kortison skjedde det to episoder som overbeviste meg om at dette ikke var allergi...

Frida og Cecilie september 2010. Vi klippet pelsen hennes kort for å belaste henne minst mulig med børsting.

Vi hadde trappet ned kortison, og hun gikk fremdeles på en lav dose, da hun en dag fikk tydelige smerter. Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte hva som skjedde  - og lurte på om jenta mi hadde sett et spøkelse i det gamle huset vårt... Jeg stod og gjorde klar mat til hundene, og de stod rundt meg alle sammen. Plutselig begynner Frida å bjeffe helt panisk. Hun strekker hodet litt opp i luften, noe som ser ut som både unaturlig og ubehagelig. Så springer hun opp i etasjen over mens hun bjeffer helt fortvilet, og der oppe løper hun fra rom til rom uten mål og mening. Jeg løp selvsagt etter, og fikk tak i henne. Da jeg løfter henne opp bjeffer hun enda. Jeg holder henne inntil meg og kjenner hjertet hennes banke som besatt, og hun presser kroppen sin inntil min. Bjeffingen roer seg. Jeg gikk ned og fortsatte med mitt og hun spiste godt (noe hun alltid gjorde). Jeg registrere at hun ligger hele kvelden uten å finne ro, hodet strukket litt opp og stadig slikking rundt munn, gjesping osv.

Frida synes det er såååå kjedelig å vente mens jeg trener med en av de andre
September 2010

En liten uke senere skjedde det igjen. Da var vi på vei ut på tur. Jeg hadde sluppet alle hundene ut i hagen, og de stod og ventet ved porten. Jeg åpner aldri porten før de er rolige, og vanligvis må Frida hoppe og danse og bjeffe litt før hun setter seg å venter. Hun hadde akkurat roet seg da hun bjeffer panisk, haken skyter opp og hun springer opp på trappa ved inngangsdøra og gjemmer seg under en benk samtidig som hun både bæsjer og tisser på seg. Hun blir sittende under der, vill i blikket og med haken i den rare, oppoverbøyde stillingen. Jeg setter med på huk og må fysisk løfte henne ut derifra. Hun roer seg og vi går turen som planlagt hvor hun løper med de andre som hun pleier. Om kvelden roer hun seg ikke, akkurat slik som forrige gang.

På tur, september 2010

Dette får meg til å tenke at all kløen hun har hatt ikke bare stammer fra allergi. Jeg gir henne kortison igjen og ringer jeløya dyreklinikk for å få henne MRIscannet. Kan hun ha syringomyelia? Jeg har lest masse om denne sykdommen de siste to årene, men hudforandringene fikk emg til å tro at det ikke kunne være det. Jeg får time til scanning dagen etter.

16.07.2010 ble Frida scannet, og hun har en syrinx på 4 mm og klassiske symptomer på Syringomyelia (SM). Jeg snakket lenge med veterinær Halldor Skålnes og han er ikke i tvil. Hun har også PSOM og vannhode. Hun skal fortsette på kortison. Antakelig fikk hun disse voldsomme smertereaksjonene fordi jeg tok vekk kortisonen. Da hadde hun gått på dette siden april. Kortison er vanlig å bruke også mot syringomyeliasmerter. Det var et hardt slag at min lille engel hadde SM. Mange fortalte meg at hunder kunne leve lenge og godt på medisiner med denne sykdommen, og jeg krysset fingrene og håpet det beste.

Frida, januar 2010

Sommeren gikk og vi syntes hun ble værre. Hun ville ikke lenger at vi skulle ta på henne. Hun som alltid hadde ligget i fanget mitt uansett hvor jeg var, ville nå ikke ha nærkontakt i det hele tatt og trakk seg helt unna. Hun klarte ikke å hoppe inn i bilen. Hun var mye urolig. Etter lange turer hvor alle hundene la seg og sov i mange timer, lå hun anspent, med hodet opp. Stadig skiftet stilling, store oppspilte øyne, slikke seg på snuten, gjespe og blunke intenst. Innimellom litt vandring. Slik kunne hun gjøre i timesvis. Hun begynte på neurontin i tillegg til kortison, og hun ble i en periode litt bedre.

Desember 2009

Jeg fikk stadig høre fra ulike hold at en hund med syringomyelia kunne leve et godt og langt liv, og dette vet jeg jo også at mange hunder gjør. Jeg ble også fortalt at kortison har store bivirkninger, og hun vil antakelig få store plager pga dette på kort tid. Så jeg begynte febrilsk å finne noe som kunne erstatte kortisonen hennes, selvsagt i samråd med veterinær. Vi prøvde et par forskjellige alternativer, men dessverre så kan jeg si at det er bare kortison som har god effekt. I ettertid angrer jeg veldig på at jeg ikke bare holdt meg til kortison. Det er lett å være etterpåklok.

Den siste tiden var det sårt og vondt å se henne. Inne ville hun sjelden ligge inntil oss. Hun gikk hvis vi tok på henne. Og hun fant sjelden ro i mer enn noen minutter av gangen. Hun la seg ned, men i en anspent posisjon. Byttet ofte stilling. Sov lite. Og lå som oftest å slikket seg om munnen, gjespet og blunket hele tiden. Hun klarte ofte ikke å hoppe opp i en stol, bilen eller hva det skulle være. Hunv ar ekstremt stiv i kroppen. Ute løp hun på tur, og kroppen var helt stiv og bena løp så raskt de kunne. Fra å ha vært den raskeste av Frida og Tuva, gikk hun til å ikke kunne holde følge med Tuva i det hele tatt. Under ser du en billedserie som viser akkurat dette, den ble tatt på tur 5.11.2010.

05.11.2010. Frida har ingen mulighet til å holde tritt med Tuvas tempo. For hver gang framlabbene til Frida traff bakken stønnet hun. Men hun ga seg aldri...

Siste uken satt Frida på kjøkkenet og Tuva stod bak henne og snuste på ryggen hennes. Jeg så at pelsen såvidt ble berørt, men en hundesnute slik blir ikke hardt. Frida hyler og bråsnur seg rundt. Det samme skjedde da et av barna her også bare såvidt var borti henne. Frida hadde tydelig smerter.

Frida var til det siste en ivrig hund da vi trente sammen – glad og fornøyd yter hun sitt beste i håp om en godbit. Og det fikk hun :-) Hennes siste søndag var vi på freestyletrening, og hun var ivrig og glad. Hun gikk slalom mellom bena mine og øynene lyste akkurat da. Da vi kom hjem var det sårt og vondt å se henne. Til tross for at jeg nå hadde doblet dosen hennes med kortison var hun urolig. Jeg konfererte med flere veterinærer. Og rådet jeg fikk var å holde Frida helt i ro, aldri over hvilepuls. Antakelig ville det gjøre smerten hennes mindre.

07.11.2010

Jeg har hele tiden sagt at for Frida er ikke et liv i total ro et alternativ. Hun rakk såvidt å passere 2,5 år. Hun var en aktiv hund, og ha hele sitt liv hengt med meg på trening og tur overalt. Hvis jeg hadde lagt henne igjen hjemme, for å gå tur eller trene med de andre ville hun bare ha blitt stående og hyle...og bli en veldig trist hund...

07.11.2010

Det tunge valget blir tatt. Om at Frida skal få slippe sine smerter. For meg en veldig personlig og nær erfaring med sykdommen syringomyelia, og hvor nådeløs den kan være. Jeg hadde lest mye om syringomyelia før Frida fikk diagnosen, og jeg bebreider meg selv for å ikke forstå tidligere at dette ikke var en ren allergi. Jeg vil oppsummere litt hvilke symptomer hun hadde.

Frida hadde selvbetjening i Jessicas lomme 07.11.2010

Frida har ikke hatt noe luftkløe, hun klødde derimot mye mot hodet, nakke, ører og delvis litt skulder. Hun gned hodet ofte ned i underlaget. Mange hunder gjør dette som kos og lek, men hos Frida var det en adferd som fulgte med da hun ble værre. Jeg har derimot en annen hund som gjør det hele tiden, uten å være syk. Hun trakk seg vekk fra oss, ville ikke ligge i fanget eller i sofan. Da vi sluttet helt å klappe henne over rygg, nakke og hodet hjalp det i en periode før hun trakk seg vekk igjen. Hun fant aldri ro. Lå mye med hodet opp og sendte dempende signaler hele tiden, noe jeg vet at hunder også kan gjøre på egen smerte/ubehag. Det dreide seg her i stor grad om gjespin, slikke snute og munnviker, blunking. Hun skiftet stilling ofte, og sov bare minutter av gangen. Hun fikk også flere smerteanfall hvor hun bjeffet eller hylte uten at noen hadde berørt henne, samt flere voldsomme smertereaksjoner på svært lite berøring.

07.11.2010

Jeg håper at flere og flere oppdrettere vil MRIscanne sine hunder før de bruker de i avl. Inntil vi har en gentest, er dette eneste mulighet vi har til å avle vekk fra denne sykdommen, som hunder dessverre kan ha også uten symptomer. Jeg kommer ikke til å skrive mer om Frida på hennes side nå. Jeg vil huske henne som en glad og frisk hund, men har valgt å fortelle vår opplevelse i håp om at det kan hjelpe andre.

Halden 15.11.2010

***********************************************************************************************************************************************************