Selv om norsk lundehund er en svært frisk hund, forekommer det sykdom også hos denne rasen. De sykdommene som ses hos rasen kan delvis knyttes til at alle dagens hunder stammer fra noen få beslektede individ, altså det vi kaller innavlseffekter.
Norsk Lundehund har en sykdom som forekommer på anslagsvis 1 av 10 lundehunder i Norge. Dette anslaget er basert på praktisk erfaring da det ikke foreligger statistikk på dette i dag. Norsk Lundehundklubb bruker, etter anbefaling fra Norges Veterinærhøgskole, navnet Intestinal Lymfangiektasi (IL) på sykdommen. Navnet ”lundehundsyken” eller ”lundehunsyndromet” har også vært brukt. Dette navnet er vi ikke så glad for. Veterinærer som ikke kjenner rasen, har hatt en tendens til å diagnostisere lundehundsyken på enhver lundehund som har kommet inn med mage-tarm-symptom, og dermed har en del hunder blitt behandlet feil. Sykdommen er dessuten kjent fra andre hunderaser og helt andre arter enn hund. IL er kjent fra en rekke hunderaser, blant annet Shäfer, Grønlandshund, Grosser Münsterlender, Engelsk setter og tilfeldig i de fleste hunderaser. Sykdommen er kjent fra storfe og forekommer hos mennesker.
Intestinal lymfangiectasi (IL) er en tilstand der lymfesystemene i kroppen og da særlig den delen av lymfesystemet som ligger rundt tarmen, ikke fungerer og blokkes til slik at lymfe lekker fra lymfeårene og ut i tarmen og i omkringliggende vev. Dette kan enten skyldes medfødt unormal utvikling av lymfekarene, resultat av betennelsesreaksjon, eller en svulst. Man har i dag ikke holdepunkt for å si at IL hos lundehund er en medfødt tilstand.
Symptomer på IL hos lundehund er gjerne diaré og oppkast, samt væskeansamlinger i bukhulen eller andre organ, som hjerteposen. Dersom væske ansamles i hjerteposen, vil hunden ikke få diaré og oppkast som de første symptom, men i stedet få symptom på hjertesvikt (akutt syk med gispende pust, blå slimhinner og skjevlinger/ustø gange). I begge tilfelle vil det være svært viktig å komme raskt til veterinær, og like viktig er det å gjøre veterinæren oppmerksom på at hunden kan ha IL. Symptomene kan minne om forgiftning, og forveksles ofte med dette.
Årsaken til at sykdommen oppstår er ikke kjent, men en del faktorer og symptomer som knyttes til sykdommen er kjent. Den syke har en unormal utvidelse og tilstopping av lymfekarene i tarmen. Lymfesystemet skal frakte overskudd av væske ut fra vev, samt fungere som renseanlegg for bakterier og ved betennelsestilstander. I og omkring tarmen er lymfen melkehvit fordi den suger opp næringsrik væske, med mye fett, fra tarmen. Ved IL svikter denne oppsugingen. Blodet skal inneholde et visst nivå av proteiner inkludert albumin for å fylle sin oppgave med å transportere oksygen og næringsstoffer, samt væske ut til alle vev. Ved IL vil proteinrik og fettrik lymfe blir ikke sugd opp i blodkarene, men lekke ut til tarmen. Denne tilstanden kalles på engelsk for ”proteinloosing enteropati”. Proteintapet fører til økt produksjon av proteiner i leveren og en økt belastning på leveren. Når proteintapet overstiger leverens evne til å produsere nye protein, oppstår proteinmangel i blodet (hypoproteinemi). Det påvirker den osmotiske balansen i blodet, og væske lekker ut i vev og kroppshuler. Dette gjelder særlig bukhulen, som kan bli svært væskefyllt og virke ”stinn” og oppfylt å ta på. Som nevnt får noen hunder også betydelig væskeansamling i hjerteposen eller i brysthulen, noe som medfører en betydelig belastning på hjertet, som igjen kan føre til hjertesvikt om det ikke behandles raskt. Mange hunder med IL får også væskeansamling under huden, noe som gjør at hunden ser fet ut, men den kjennes bløt og svampaktig å ta på.
Som følge av betennelsesreaksjonen i tarmen vil tarmtottene skades. Dette reduserer opptaket fra tarmen ytterligere, væske lekker ut i tarmen og hunden får kraftig, vedvarende, vannaktig diarè. En hund med kronisk IL kan ha diarè og oppkast med sprutbrekninger. Den magres av, pelsen blir stygg. Hunden blir slapp og taper muskelmasse.
Hunden bør behandles av veterinær som har erfaring med behandling av lundehunder med IL. Ved blodprøve påvises for lavt innhold av proteiner i blodet. Både albumin og globulin er lave. Hunden har også gjerne for lavt calsium og kolesterol i blodet. Den har redusert mengde hvite blodlegemer (lymfocytter). Calsium tapes over tarmen bundet til albumin, kolesterol blir lavt fordi fett tapes over tarmen og tas dårlig opp.
Årsaken til at enkelte lundehunder utvikler IL er ikke kjent. Praktisk erfaring fra lundehundeiere tyder på at hunden før sykdomsutbruddet ofte har opplevd en eller annen form for akutt eller kronisk stressbelastning. Eksempel er psykisk stress i hundens miljø. Lundehunder på store kenneler har en lei tendens til å få sykdommen. Dette kan skyldes at hunden må konkurrere mer med sine artsfrender om menneskekontakt og om en god posisjon i flokken. Det kan også skyldes at det blir en økt smittebelastning der så mange hunder ferdes sammen. Enkelte også fått utbrudd av IL i forbindelse med intensiv konkurransevirksomhet, som utstillinger osv. Hunder som har blitt påkjørt, angrepet og skadet av andre hunder eller har vært utsatt for ulykker som hoggormbitt eller lignende får ofte IL kort tid etterpå. Noen har rapportert IL kort tid etter en antibiotika-kur, uten at man kan si noe om at det er antibiotikaen som ga IL. Det kan like godt være infeksjonen hunden fikk antibiotika for, som ga IL.
Mange har påpekt at IL kan ha noe med fôring å gjøre. De fleste hundeeiere fôrer i dag sine hunder med tørrfor. Et godt tørrfôr vil normalt fungere godt til en frisk lundehund, men bruk aldri de simpleste tørrfôrmerkene. Vær nøye med å fôre med en fôrtype som har riktig forhold mellom de ulike næringsstoffene i forhold til hundens aktivitetsnivå. En hund som trenes mye fysisk, behøver et fôr med ganske høyt innhold av proteiner og fett. En hund som er veldig rolig, vil ha et lavere behov for proteiner og fett. Er hunden mye ute i kulda på tur, må den ha en viss mengde fett. Ønsker man å fôre med hjemmelaget for, anbefales en diett med lyst kjøtt som kylling og fisk (ikke for mye sei) som viktigste animalske proteinkilder.
Det er helt klart et arvelig element i forekomst av IL hos lundehund. Dette vet vi fordi norsk lundehund har mer IL enn mange andre raser. Når en finner en opphopning innenfor individ som er nærmere beslektet enn et tilfeldig utvalg av en hundepopulasjon, regnes sykdommen som genetisk betinget. Vi vet derimot ikke noe om hvordan IL arves. Det ser helt klart ut til å være flere gener involvert, ettersom sykdommen inntrer i ulik alder og med varierende symptom, samt i ulik grad hos ulike individ. Det synes også klart at det som arves, er en viss disposisjon for å få sykdommen, ikke selve sykdommen. I tillegg til arv, må det finnes en eller flere miljøfaktorer i hundens levemiljø for at sykdommen skal bryte ut. En slik kombinasjon av arv og miljø kalles gjerne for ”multifaktoriell-polygenetisk”.
Det er helt klart individuelle forskjeller når det gjelder IL. De aller fleste lundehunder (kanskje så mye som 90% i Norge?) får aldri IL. Dette til tross for at de opplever både psykiske og fysiske belastninger av forskjellig slag. Jeg har gjort flere forsøk på å registrere forekomst av IL og lete etter felles slektninger for å se om det er mer forekomst innen enkelte familier. Disse forsøkene har jeg delvis utført etter tips fra erfarne oppdrettere, som ønsker råd i forhold til avl. Alle mine undersøkelser har vist at hundene med IL forekommer helt tilfeldig og uten noe som helt mønster innen rasen. En undersøkelse av slektskap omkring hunder med IL har likeledes vist at det ikke er mulig å avle bort IL ved å utelukke enkelte hunder fra avl, da alle hundene fortsatt er så nært beslektet at vi i så fall må sjalte ut hele rasen.
IL kan inntreffe når som helst i hundens liv fra den er 4-6 mndr, også hos ganske gamle hunder. Dermed sier det seg selv at IL er svært vanskelig å avle bort. Arvbarhet for IL innen rasen er ikke kjent, og den vil være svært vanskelig å beregne. Dette fordi det kreves et relativt stort antall syke hunder med sikker diagnose for å undersøke det. Det ser også ut til å være et visst ”smittsomt element” i forekomst av IL, da flere oppdrettere har rapportert om utbrudd av IL på flere hunder samtidig, og disse har ikke vært nært beslektet. Selv fikk vi IL på en samojed samtidig med at vi hadde IL på vår ene lundehund, men de øvrige hunder i familien var friske.
IL er en sykdom som er relatert til immunforsvaret. Lymfesystemet er en del av hundens immunforsvar. Vi vet at et godt immunforsvar hos en hunderase betinger en viss grad av genetisk variasjon. Dette betyr at et avlsprogram som reduserer innavl kan redusere forekomst av IL, fordi vi får økt genetisk variasjon slik at immunforsvaret hos rasen blir bedre.
Det er svært viktig å kontakte dyrlege om hunden viser noen av de beskrevne symptom. Bruk en veterinær som kjenner rasen. Noen veterinærer vil ønske å påvise IL ved tarmbiopsi. Tarmtottene hos en hund med IL er fylt med melkehvit lymfe, og er dessuten skadet slik at morfologien er endret. GÅ ALDRI MED PÅ TARMBIOPSI! Tarmbiopsi medfører unødig lidelse og stress som følge av inngrepet og kan gjøre hunden mye sykere. Inngrepet er ingen behandling, og helt unødvendig for å stille diagnosen. Tvert imot kan stresset ved inngrepet bli for mye for den syke hunden så den dør. Diagnosen IL stilles ved å måle blodproteiner og eventuelt følge opp med målinger i blod over tid, samt en undersøkelse av hundens generelle helsetilstand. Blodprøver av en lundehund med IL viser helt unormale blodverdier. En veterinær som ikke er kjent med tilstanden kan tro at hunden er døende som følge av organsvikt og foreslå å avlive hunden. Riktig behandling av hunden vil imidlertid normalt gjøre den helt frisk.
Hunden må ha cortison over en kortere eller lengre periode, samt fores med diett over lengre tid. Ofte gis vitamin B-injeksjon (folat) også. Noen får antibiotika for å stoppe infeksjoner som kompliserer sykdommen ytterligere. Tapping av væske i bukhulen kan gi rask bedring dersom hunden er utspent i buken. Vanndrivende medisin og medisin som virker mot diaré, samt midler som demper brekningstendens gis ofte mens hunden er akutt syk. Normalt blir hunden frisk, og de fleste vil kunne gå tilbake til sin normale diett etter en tid. Andre må ha spesielt tilpasset diett i flere år. Noen svært få hunder dør av sykdommen. Dette gjelder særlig hunder som får andre problem i tillegg, som mage -tarminfeksjoner, kreft eller hjertesvikt.
Dersom hunden får IL, vil det være nødvendig med en diett. En veterinær med kompetanse på sykdommen, vil kunne gi gode råd om dietten. Det er normalt riktig å fore med en diett helt uten tørrfor eller med et spesialtørrfor fra veterinæren fram til sykdommen er under kontroll. En diett bestående av ris, fisk eller kylling og nødvendige sporstoffer, kan anbefales. Mange vil tilsette mineralnæring med tangmel eller lignende. Det er viktig å fore i små, hyppige porsjoner (kanskje bare en teskje per måltid) mens hunden er syk. Dette kan hindre kvalmen og sprutbrekningene. Den må ha rolige stabile forhold og beskyttes mot smitte fra andre hunder. Noen anbefaler tilskudd av johannesbrødkjernemel for å binde mageinnholdet, og tilskudd av algebaserte mineraler for å erstatte mineraltapet fra diareen. Det kan ta lang tid å få hunden frisk, med flere tilbakefall underveis, de fleste blir helt friske og lever et normalt liv siden. Noen hunder er på grensen til å få IL flere ganger, uten å bli alvorlig syke.
Norsk Lundehundklubb gir råd angående forebygging av IL. Det viktigste er at hunden får et godt, stabilt liv hos sine mennesker. Dette er IKKE en rase som egner seg for stort hundehold i kennel. Lundehunden er avhengig av å være nær sin eier og leve sammen med de mennesker den er glad i. Det frarådes også på det sterkeste å kastrere en lundehund, da kastrerte hunder har lettere for å få IL. Dette kan skyldes hormonforandringene etter kastreringen. Det kan også skyldes stress i forhold til selve inngrepet, da vi ofte ser utbrudd av IL kort tid etter kastreringen. En kastrert hannhund gir forvirrende signal til andre hunder, og dette kan øke dens sosiale stress, noe som igjen kan medføre utbrudd av IL.
Man skal ikke overbeskytte hunden. Gi den gjerne litt variasjon i kosten helt fra den er valp, veksle mellom flere typer tørrfor, gi gjerne litt tilleggsfor og tyggebein. La den smake middagsrester, særlig kokt fisk. Det samme gjelder smitte, ikke vær redd for å la hunden leve et normalt hundeliv der den får utforske verden på hunders vis og får hilse på andre hunder. For å få et godt immunforsvar må det være veltrent, men ikke understimulert eller overbelastet.
Dette spørsmålet får vi fra tid til annen. Vi vet vel egentlig ikke det. Det er grunn til å anta at det var en viss dødelighet på hundene på Værøy. Det fantes ingen veterinær der, og hundene var arbeidsdyr som gjorde nytte for føden. Ble de syke, ble de sikkert stelt så godt det lot seg gjøre, men det døde nok fra tid til annen hunder av sykdom, uten at man vet med sikkerhet av hvilke sykdommer. En ting er sikkert: lundehundene på Værøy ble IKKE foret med tørrfor. De fikk matrester, fiskeslo og forsynte seg sikkert av råtten fisk og sjøldøde fugler eller sau som lå i steinura og i fjæra. Selv i dag er en lundehund som får være mye løs, god til å brødfø seg selv. Min Herkules ble en vår rett og slett fet av å spise vånd (jordrotte) som han fanget rundt gårdens innmark. De gamle fra Værøy har alltid hevdet det samme som vi sier om lundehunden i dag; disse små spisshundene er svært friske og enkle å stelle, og klarer seg selv på det aller meste, om de får husly, omsorg og kjærlighet.
Dagens lundehundtisper føder lett og er gode mødre. Godt sosialiserte hanner er gode avlere, med sunne drifter. Lundehunden er i dag en rase det er forholdsvis lett å avle på. Norsk lundehund har hatt enkelte symptom på innavlsproblem tidligere. Dette har vist seg i form av små valpekull og problemer med fruktbarhet hos både tisper og hanner. Det har også vært mistanke om dårlig immunforsvar hos enkelte hunder, muligens i forbindelse med IL.
For at lundehunden skal fortsette å være en så frisk rase, må vi også i framtiden avle så bredt som mulig. Det vil si at flest mulig hunder settes i avl. Norsk lundehundklubb oppfordrer derfor alle som har friske tisper til å avle på disse. Eiere av friske hanner oppfordres til å stille disse til disposisjon for avl.
Det frarådes å linjeavle på rasen, og innavlsgraden bør holdes så lav som mulig. Et praktisk råd er at ingen hunder bør finnes to ganger på en fem-generasjons stamtavle. Dette rådet bør også følges hos lundehunder utenfor Norge, ellers vil det være fare for innavldepresjon. Dersom man mangler avlspartner til sin hund, vil det være hjelp å få ved å kontakte Norsk Lundehundklubb eller de respektive lands klubber. Mange oppdrettere er villige til å stille sin avlshanne til disposisjon for tisper i andre land. Avlsrådet for Norsk lundehund i Norge vil være behjelpelig med å formidle kontakt med aktuelle hannhunder så langt råd er.
Norges Veterinærhøgskole er Norges fremste eksperter på Norsk Lundehund. I tillegg finnes det gode praktiserende smådyrveterinærer i de større byene, og ved henvendelse kan Norsk lundehundklubb gi råd om de til enhver tid beste veterinærene for vår rase i Norge. Norsk lundehundklubb ønsker å føre videre det forskningsarbeidet som ble startet på Lundehund og IL ved veterinærhøgskolen for flere år siden. Vi ønsker også å foreta en grundigere kartlegging av lundehundens helse i Norge.
Ingvild Svorkmo Espelien er sekretær i avlsrådet for Norsk Lundehund i Norge, genetiker (cand. Scient. i cellebiologi fra NTNU i Trondheim) og lektor i smådyr.
Stykket er sakset fra Norsk lundehundklubb Tilbake til Helse Hjem